Elgvasen

Selger, Bjørg Adriansen: 
Vasen har aldri passet inn. Ikke jakter jeg elg og ikke kommer jeg til å gjøre det heller. Man får jo så mye man ikke vet hva man skal bruke til. Vi har bestemt oss for å bli kvitt litt hele tida framover. Det blir mye å tørke støv av.

Kjøper, Ellen Zahl Jonassen:
Jeg forsker på hva slags blomster som passer. Tulipaner er kjempefint, men orkidéer er definitivt finest. Den er ekstremt harry. Det er så artig at den står på munnen. Jeg blir i så godt humør av denne vasen.

Flaskesamling

Selger Ann Heidi Adriansen:
Flaskene vant jeg på bygdebingo, men nå skal de med på bruktmarkedet. Vi er ofte og selger ting der, både fra dødsbo vi har arvet og egne ting. Vi prøver å tenke på hva som er bra å selge ut fra årstida. Til å begynne med solgte vi gamle kjoler til fjottpriser. Vi skjønte ikke at de kunne være så populære. Pengene vi tjener går til prosjekter i Zambia, der jeg har vært i praksis.

Kjøpere, Erle og Johanne Sonstad Blix:
Vi samler på glassting. Den blå flaska er mest verdt, det er Erle sin. Den gule, oransje og grønne fra markedet deler vi på. Eplene er fra Hadeland, den blå delfinen er fra Danmark. Vi har kjøpt mange glassting av den russiske dama på torget. Den oransje sommerfuglen fikk Erle i gave. Sauen er fra Riga, den er av rav. Papegøyen er russisk, det er en kakadue.

Husmorkjolen

Selger, Therese Bakkevold, 3 år etter at hun solgte kjolen: 
Jeg kjøpte kjolen på Velouria Vintage på Grünerløkka, da jeg bodde i Oslo. Butikken hadde akkurat åpnet og jeg kjøpte fem kjoler på en gang!

Men jeg har ikke brukt kjolen, kanskje en gang. Det viste seg at den var litt for knapp. Nå angrer jeg på at kjolen er solgt, for nå hadde den sikkert passet. Jeg angrer rett som det er på at jeg har solgt ting på bruktmarked, av og til tenker jeg på ting som jeg tror jeg har i skapet, men så har det blitt solgt. Før jeg flyttet tilbake til Tromsø, kjøpte jeg ofte brukte ting, men tenkte ikke på at jeg kunne selge ting sjøl. I løpet av de siste årene har jeg vært med på flere markeder. Bruktmarkedet på Verdensteatret, der jeg solgte kjolen, var det første jeg var med på. Da var jeg skikkelig fattig og pengene jeg tjente gikk faktisk til mat.

Kjøper, Inger Johanne Sæterbakk:
Nesten alt jeg har i leiligheten er brukt. Da jeg plukket ting fram fra boden hos bestemor, begynte hun å fortelle historier. Det er jo miljøvennlig med brukte ting, men det er ikke derfor jeg har det. Det er fordi jeg synes det er fint. På bruktmarked bare kjøper jeg ting og tenker: jeg må i hvertfall ta den før noen andre tar den. Jeg er ganske dårlig på å unne andre det jeg synes er fint. Jeg har faktisk ikke prøvd kjolen før dere kom på besøk, tror jeg skal bruke den når jeg skal på sommerferie.

Jesus fra yttersida

Selger, Arvid:
Jesusbildet ble malt til bedehuset i 1947. Nå er det lenge siden bedehuset var i drift og vi tenkte å få bildet solgt. Det er kanskje ikke spesielt fint, men heller litt artig. Som ei av de besøkende på bedehuset sa: “Det ser ut som vår Herre har solgt smør og ikkje fådd betalt”.

Ingen kjøper: Klaus intervjuer Ann Heidi, som er på Verdensteatret i Tromsø for å selge Jesusbildet. Bildet blir ikke solgt, og ble tatt med tilbake til Tromvika.

Kjole med oransje blomster

Selger Nina, 3 år etter at hun solgte kjolen: 
Jeg får helt klump i halsen når jeg ser bildet av kjolen. Den er fra bestemora til eksen min. Hun var ei helt spesiell og fantastisk dame. Jeg vet ikke hvorfor jeg solgte kjolen, jeg angrer faktisk litt. Den ble med på markedet fordi jeg hadde en stor ryddesjau på kostymelagret. Det hadde vært vannlekkasje. Mange av de andre 70-tallskjolene jeg solgte, har jeg selv kjøpt på bruktbutikker i London, uten å ha et personlig forhold til dem. Nå som jeg flytter inn i nye lokaler kan jeg godt trenge kjolen, siden jeg bygger opp kostymelagret med tidsepoker for filmjobbing. Jeg var veldig ambivalent til å selge kjolen, den var en gave. Og man gir jo ikke bort gaver.

Kjøper Siv Bente, 3 år etter hun kjøpte kjolen:
Den er vakker på en måte og stygg på en annen, som jeg liker og som passer min stil. Den har åpen rygg med ei sløyfe nederst. Jeg så for meg hva slags sko jeg ville ha til, hvordan jeg skulle være på håret. Fasongen er helt fantastisk og den satt som smurt på meg, jeg var helt sikker på at jeg kom til å bruke den masse. Tenåringsdattera mi er veldig motebevisst og hun synes jeg har god smak. Det er jeg ganske stolt av. Da jeg kom hjem med denne kjolen sa hun tvert nei: denne kan du ikke gå med mamma! For henne var den ikke stygg-pen, bare stygg. Det ble uaktuelt å bruke den når dattera mi skulle være med, men så brukte jeg den ikke ellers heller. Jeg har tatt den på mange ganger men faktisk aldri brukt den. Den ble liksom ødelagt, det er litt sårt.

NB! I etterkant av intervjuene har Siv gitt kjolen tilbake til Nina.

Blåblomstret kjole

Selger, Ellen Mersland som driver bruktbutikk:

Jeg hadde rett og slett brukt opp kjolen. Den er såpass spesiell at det er grenser for hvor mange ganger du kan bruke en slik kjole, hvis du ikke vanker i veldig mange forskjellige miljøer. Jeg kjøpte den brukt sjøl, men husker ikke hvor jeg fikk den fra. Jeg har alltid kjøpt mye brukt, både klær og møbler. Jeg har nylig kjøpt meg hus og da kjøpte jeg med innbo, så kunne jeg flytte inn med bare kofferter. Veldig praktisk. Nå driver jeg også bruktbutikk, med rydding av flytte- og dødsbo. Det blir ingen sommer uten en skikkelig dødsboauksjon!

Kjolen er fin, når jeg ser den på bildet nå, angrer jeg på at jeg solgte den.

Kjøper Nina Rosenlund :

Det var en veldig fin blåfarge på kjolen. Den så nesten litt japansk ut i mønsteret. Jeg har vel egentlig ingen kjoler som ligner på denne, verken i stil eller fasong. Jeg kjøpte den fordi jeg var gravid og så at her var det plass til magen, men jeg har brukt den etter at jeg fikk ungen også. Kjolen kan godt være litt stor og flagrete.

Forfattere og bøkene

Kristin og Morten plukket ut bøker på et antikvariat i Tromsø for å selge dem på loppis-improen ”For what it’s worth” i Tromsø. De var invitert som kunstnere, og prosjektet deres var et kurert bokutsalg med vaskesedler på bøkene. 

Selger og forfatter Morten Wintervold:
Jeg har med meg entusiasmen fra å stille ut bøkene og å få enkeltverk til å stå fram. Jeg ville utfordre idéen om ferskvare i bokbransjen – fire år etter utgivelsen brenner forlagene restopplaget. Jeg var opptatt av å hente fram gode titler som kanskje var 20 år gamle og fortsatt holder god kvalitet. Dette mellomsegmentet i bokmarkedet, som ikke blir bestselgere eller kanonisert, blir fort usynlig selv om det er der mesteparten av den gode litteraturen befinner seg.

Selger og forfatter Kristin Eriksen Bjørn:
Jeg hadde akkurat lest om igjen ”Sangen om den røde rubin” av Agnar Mykle, da jeg fant den igjen på antikvariatet. Første gang jeg leste boka var jeg 15 og bladde meg bare fram til sidene som hadde med sex å gjøre. Så kom jeg over den som pocketbok på reise og tenkte jeg skulle gi den en sjanse til, og oppdaget at det var en veldig bra bok.

”Karlson på taket” av Astrid Lindgren tok jeg med fordi jeg hadde nettopp hørt noen si at man kunne dele mennesker inn i to kategorier: de som liker Karlson og de som ikke liker Karlson. De som liker Karlson har liten respekt for autoriteter og er de bra menneskene som tenker selv. Jeg var derimot livredd for Karlson da jeg var barn. Det er nok lettere å like han som voksen. Sånne som han trengs særlig i kunsten, noen som ikke gjør ting for å tilpasse seg systemer, som har stor tro på seg selv og kan være ganske egoistiske.

Kjøper og forfatter, Sigbjørn Skåden:
Jeg kjøpte ”Sangen om den røde rubin” av Agnar Mykle og ”Karlson på taket” av Astrid Lindgren. ”Sangen om den røde rubin” har jeg fra før av, i en lørvete paperback-versjon. Jeg har så fine minner fra da jeg leste den som veldig ung. Det var en utrolig viktig bok for meg, som den jo har vært for så mange andre, og jeg ville gjerne ha den i en skikkelig utgave. Den jeg kjøpte er ikke en sånn spesiell gammel utgave, men den er fra 60-tallet og ser fin ut. Jeg har faktisk ikke lest den igjen etter at jeg kjøpte den, men den er lånt ut til ei svensk jente her i byen som ville bli bedre kjent med norsk litteratur og da tenkte jeg at denne definitivt hører med.

”Karlson på taket” kjøpte jeg bare med, selv om jeg ikke har barn. Jeg er ikke engang onkel! Men jeg har jo en idé om at jeg skal bli en av delene en gang og liker å kjøpe barnebok-klassikere når jeg kommer over dem. Særlig samiske, som kan være vanskelig å oppdrive. Karlson er jo en artig type da, han er jo ikke bare sympatisk, mange vil kanskje mene han er for usympatisk som barnebokfigur. Vi trenger kanskje noen sånne også.

Elefanter